Kategori:Silsandmoen kirkegård

I kirkeboka for Ofoten for 1861-1871 står det i dagregisteret 4.de November 1861 blev Ankenes nye kirkegaard paa Fagernes indviet – 1 Jordpakastelse. Jordpåkastelsen gjaldt 1,5 år gamle Jentoft Johan fra Skjombotn dvs i (Sørskjomen). Gutten hadde dødd av kikhoste 25. oktober. Han var sønn av gårdbruker Ingvald Nilsen.

Kirkegården ble plassert på eiendommen til på Fagernes handelsted. Her var det allerede i 1837 anlagt en familie kirkegård av handelsmannen Statius Mosling. Den nye kirkegården på Silsandmoen skulle nå sammen med kirkegården på Ankenes betjene gårdene rundt fjorden fra Veggen til Vidrek. Ankenes hadde vært kirkested siden ca.1660. Fram til 1842 da dagens kirke ble bygd, hadde kirkene sammen med kirkegården ligget like ved fjæra. De lå der Kirkeparken med bautaen over de falne fra Ankenes under 2. verdenskrig står. Dagens kirke fikk altså ny tomt, med den gamle kirkegården fortsatt i bruk. Den var liten og synes å ha hatt begrensede utvidelsesmuligheter.

Kirkegården fra 1861 på Fagernes ble nok anlagt for å fange opp et økt behov for gravplasser. Det var ikke aktuelt å anlegge en ny kirkegård ved kirka fra 1842 verken da eller senere. Da det i 1900 ble behov for ny kirkegård her. ble gravplassen lagt til Håkvik.

Fagernes var nok et velegnet sted for ny kirkegård da behovet meldte seg på midten av 1800-tallet. Statius Mosling er allerede nevnt. Han var født i 1786, og kom fra storgården Rossvoll like sør fra Trondheim. Statius kom til Fagernes i 1812, i 1825 fikk han handels- og gjestgiverbevilging. Han bygde opp gårdsbruket og handelsvirksomheten og gjorde Fagernes til det sentrale stedet i Ankenes sogn. Poststedet kom til å bli lagt hit, dampskipsekspedisjon likeså. I 1838 ble Statius valgt som medlem av det første kommunestyret i Ofoten og som formann for Ankenes.

Moslingfamilien var aktive brukere av Ankeneskirka hadde sitt egen galleri i den nye Ankenes kirka med Plass til 25 personer. Familien ga i 1858 ny døpefont og dåpsfat i sølv til kirka. Både Statius Mosling og sønnene Christian og Anton hadde engasjert seg kirkevergene for Ankenes kirke. I 1861 da kirkegården ble innvidd hadde Statius overdratt gården til Christian og sønnene.

Kirkegården på Silsandmoen ser ikke ut til å ha blitt utskilt som egen eiendom – ettersom den ikke framkommer av matrikkelen for 1886. Avtalen mellom Moslingene og Ofoten prestegjeld finnes muligens i Statsarkivet i Trondheim.

I 1892 søkte Ankenes herredstyre om tillatelse til å utvide kirkegården. Saken gikk videre til amtmannen. Behovet for å utvide arealet kan kanskje ha hatt sammenheng med økt behov for gravplasser pga. det engelske Ofotbaneanlegget på 1880-tallet.

Statius Moslings sønn Anton spillte en aktiv rolle ved oppstarten av det engelske Ofotbaneanlegget med å knytte engelske og svenske interesenter sammen. Det engelske anlegget gikk imdlertid konkurs i 1889.Men I 1898 startet anleggsarbeidet opp igjen denne gang med den svenske norske stat som utbyggere. Anleggsperioden varte fram til 1902 samme år som Narvik fikk bystatus. Fagernes ble banens endestasjon og her bygde også jernbanen ei stor trekai.

Æ har nå snakket om tilblivelsen av kirkegården. Nå begynner endeliktet. Ifølge et avisinnlegg i Ofotens Tidende 31.8. 1900 fra prost Andersen på Evenes var kirkegården på Silsandmoen tatt i besittelse av jernbaneanlegget. I følge kirkeboka skjedde de siste jordfestelsene på Kirkegården på Fagernes 5.8.1899. De siste jordfestelsene omfattet i alt 24 personer. Det var gravferds krise i Narvik skrev prost Andersen. Kirkegården på Fagernes var stengt. Bare kirkegårdene i Bjerkvik og Skjomen var tilgjengelige. Nye kirkegårder på Hergot, Håkvik og Beisfjord var anlagt, men ikke innviet enda. Det var enda ikke avklart hvor den nye kirkegården i Narvik skulle plasseres. Sistnevnte kirkegård ble ikke innviet før i 1902.

Kirkegårdens endelikt startet altså med jernbanens anneksjon av den som en følge av at staten hadde ekspropriert strandområdene på Fagernes i 1898. Neste steg var gravplassens fredning i 40 år. I følge Lov om kirker og kirkegaarder av 1897 paragraf 43 hadde kirkegårdene en fredningstid på minst 40 år før arealene kunne tas i bruk til nye formål.

Minimustiden for fredningen for kirkegården på Fagernes var over i 1939 11 september dette året annonserte NSB at Silsanden kirkegård skulle nedlegges. Gravfesterne fikk en måneds frist på fremsette mulige krav f.eks. fjerning av egne gravmonumenter mv.

Annonseringen var en følge av Kirkedepartementets samtykke til at kirkegården kunne nedlegges slik at jernbanen kan disponere grunnen til eget bruk. 

Her er departementets krav ifølge en artikkel av Anton Jensen i årbok for Narvik 2015. 1. At hele kirkegården skulle raseres under ett, 2. At kirkegården ikke skulle nyttes til annet formål uten at den først var blitt gjennomgravd og mulige likrester er blitt satt ned i en felles grav på kirkegården som nå brukes 3. At Norges statsbaner selv avfinner seg med mulige gravfestere hvis rettigheter berøres av at kirkegården nedlegges, jamfør annonsen

Så kom krigen i 1940. Trekaia på Fagernes ble ødelagt. Til erstatning for den, ble det oppført en 184 m lang betongkai. Arbeidene kom i gang i oktober 1940, og kaia var ferdig og godkjent i september 1942. Arbeidet ble utført av firmaet ingeniør F. Selmer AS for NSB. Området mellom Fagernesveien og Jernbanens tomteområder besto av sand og grus deriblant Silsandmoen kirkegård. Betydelige mengder av massene ble utgravd og benyttet til utplanering mot de nybygde kaianleggene. En stor del av kirkegården ble da gravd ut. Det var betydelig press fra tyskerne for å få ny kaia operativ ifølge historikken NSB Ofotbanen laget etter krigen om okkupasjonsårene. Vilkårene fra 1939 om saneringen av kirkegården ble ikke fulgt En av de som var med på grunnarbeidet på Fagernes under krigen fortalte til Fremover i 1985: Den gang ble lassevis av bein funnet. De som lå samlet tok vi vare på, resten gikk bare i fyllmassen. Under arbeidene ble det gravd så store mengder bein at det ble satt opp store nettingkasser ut på kaia der beinene skulle legges.. De ble fyllt opp, da i første rekke med hodeskaller og andre større kroppsbein. Men det varte ikke lenge før i allefall hodeskallene var borte. Et gjeng med tyske underoffiserer hadde oppdaget kassene, og hadde tatt med seg skallene som souvenirer. Etter den tid ble det ikke tatt vare på beina, fortalte Narvikmannen. Noen skjelettdeler fra arbeidene under krigen havnet på Narvik nye kirkegård Ifølge Jack Holmlund ble et par store trekasser laget på Fosshaugverkstedet, fylt med kranier fra kirkegården, og gravd ned i en enkel grav i Taraldsvik nær fredskappelet. Etter krigen var fortsatt deler av kirkegården intakt, men heller ikke da ble det ble det foretatt noen gjennomgraving for å fjerne likrestene. Ettersom det fortsatt ligger menneske levninger i grunnen under terminalområdet til jernbanen på Fagernes, vil det de kunne dukke opp ved nye grunnarbeider. I en artikkel i Fremover i 2020 fortalte Bane Nor om prosedyrene de følger som innebærer at beinrestene leveres til kirkevergen for nedsetting på kirkegården i Narvik

Minnesmerke om kirkegården på Silsandmoen 9. juni 1947 ble det holdt menighetsråd møte i Ankenes hvor det ble foreslått at det settes opp høvelige minnes merke på Ankenes gamle kirkegårdog på Silsanden kirkegård på Fagernes som vitnemål om at disse stedene er gamle kirkegårder. Forslaget om Silsanden kirkegård ble oversendt menighetsrådet i Narvik. På Ankens ble tanken realisert med parken på Ankenes torv ca. 1950. I 1999 sendte Ankenes menighets råd brev til kirkevergen i Narvik. Det visste til henvendelsen fra 1947 angående kirkegården på Fagernes, og mente at det forestående tusenårsskiftet ville være en fin anledning til sette opp et minnesmerke i tilknytting til den. Ingenting skjedde heller da. Her måtte det altså andre krefter til, dvs Einar Nylunds initiativ til Sametinget for å få realisert tiltaket. Vi kan vel si at med monumentet som i dag er avduket , settes sluttstreken for endeliktet til Silsandmoen kirkegård.